Bálint Laczkó er en ungarsk komponist, audiorelatert programvareutvikler og generelt en teknoentusiast. Han beskriver seg selv som «en bokorm, natur- og sykkelelsker og ikke minst elsker han å lære».

Bálint har lang erfaring med musikk: «Jeg har studert musikk siden jeg var sju år. Etter videregående skole spesialiserte jeg meg innenfor komponering. Lyd og forholdet til lyd har fascinert meg hele livet, så det å studere musikk virket som et logisk valg.»

Bálints gjesteopphold som startet i september i fjor, er støttet av et Erasmus-stipend. Hva var det som fikk den unge ungareren til å velge akkurat Norge?

«Jeg valgte Norge på grunn av Notam, og Notam valgte jeg fordi det er et unikt møtepunkt mellom teknologi og organisert lyd. Her er jeg omgitt ikke bare av musikere og komponister, men også de som bygger hardware og software og de som produserer musikk i studio og under konserter. Med andre ord folk jeg kan lære mye av og som kan utvide horisonten min. Jeg har lært mye av alle jeg har møtt. All vennligheten, gavmildheten og entusiasmen rundt meg her har vært berikende.»

Stikker man innom Notam finner man gjerne Bálint sittende med et prosjekt eller to. Entusiasmen hans for arbeidet er ganske smittende: «Til syvende og sist er oppdagelsen av lyder eller lydforhold det som alltid har drevet meg, enten jeg lytter til musikk, jobber med eller lærer om programvare og programmering – eller når jeg komponerer.

Vanligvis starter jeg med noe som bare er en lydvisjon. Den illustrerer en karakteristisk dynamikk, kilde, prosess, tekstur, bevegelse og romlighet, oftest en blanding av alle disse. Avhengig av denne visjonen kan det være en veldig enkel og veldig kjedelig prosess å finne det riktige musikalske utgangspunktet.

Min generelle tilnærming er at jeg alltid ser etter korte og ganske enkle musikalske ideer til å begynne med. Sammensetningen skapes gjennom det utforskende arbeidet ved å dekonstruere eller omorganisere ideen. Deretter legger jeg til flere og flere nivåer av abstraksjon. En annen generell tilnærming er at jeg alltid føler at musikk er nettverket av kontekstualitet av mange forskjellige «lydvesener» som deler et slags felles rom. Dette kan ha noe å gjøre med min entusiasme for naturen, og det er definitivt knyttet til ideen om collage (fra et rent strukturelt perspektiv).

Når Notam spør Bálint hva hans ultimate mål er, sier han: «At mitt neste stykke er bedre enn mitt forrige, og at jeg blir en bedre person på veien».

Bálint avslutter sitt gjesteopphold ved Notam i midten av juni. «Det har vært flott, intenst og mange nye erfaringer. Utenom alt jeg har lært av tekniske ferdigheter, har jeg definitivt mange fine minner med meg.

Jeg kommer til å huske alt det morsomme vi har gjort sammen både i og utenfor jobb, de «hellige» lunsjene kl. 12, den felles nerdete entusiasmen, Uruk, den berømte Notam-hunden, som hviler hodet sitt på albuen min mens jeg jobber, det felles senkveldsarbeidet, de spontane barstundene og ikke minst de interessante samtalene over en kopp kaffe eller te, eller bare det gå gjennom korridoren og se alle arbeide med noe interessant. Jeg kommer virkelig til å savne alle her!»

15. juni presenterer Bálint noe av det han har arbeidet med på Notam. Det blir lett servering, og alle er hjertelig velkommen.

Utvikler ved Notam, Hans Wilmers, veiledet Pernille Meidel under prosjektet Hav-Havn-Savn-Gavn for å bygge en høytaler på seilbåten Slursula. Utformingen av tåkeluren ble gjort utfra akustiske prinsipper.

Pernille beskriver prosjektet slik:

“Lyden av tåkelur høres på kysten når tåken tar sikten fra fartøyene. Lyden er voldsom og kan bære mange kilometer for å forhindre at skip grunnstøter. Signalet består av lavfrekvente lyder som reiser lange distanser.

Lydsignalet blir plukket opp av landskapet og skaper ekkovariasjoner. Lyden vil da kunne formidle omgivelsene på tross av dårlig sikt, alt etter lydens ekko i landskapet. Signalet er forbundet med mystikk, det advarer om en uoversiktlig situasjon og signaliserer både fare samtidig som det formidler et håp.

Det var kanadieren Robert Follis som oppfant tåkesignalet. Da han kom gående hjem en kveld det var tåke, hørte han gjennom et åpent vindu datteren øve piano. Han registrerte at de mørke tonene kunne høres bedre enn de lyse.

Etter at fyrene er blitt automatisert, har de fleste tåkelurer, iallfall i Norge, blitt fjernet, og de er erstattet av elektriske alternativer.”

Hvorfor Pernille valgte akkurat Tåkelur forklarer hun slik:

“Jeg er først og fremst opptatt av det enorme drønnet et slikt horn kan lage og det mystiske jeg føler den representerer. Prosjektets tema kretser rundt hvordan tåkelurens signal både kan gi oss en følelse av å føle trygghet og utrygghet på samme tid. Dobbeltheten ved at tåkeluren signaliserer fare samtidig som den signaliserer for at en skal unngå at man kommer i fare, gjør at lyden både er vakker og skummel på en gang.

Jeg synes det er et viktig aspekt at etter at fyrene er blitt automatisert, er de fleste tåkehorn blitt fjernet og erstattet av elektroniske alternativer.”

En av Notams gjester denne våren har vært Pierre-Luc Senécal fra Canada. Senécal har jobbet med hele fire ulike prosjekter, tre av dem dans og et elektroakustisk musikk.

«Jeg er spesielt opptatt av lydkvalitet og teknikk som miksing og mastering. Derfor er jeg alltid på utkikk etter studioer som tilrettelegger for gode lyttemuligheter. Det var grunnen til at jeg valgte å jobbe i studio 1. Læreren min, Robert Normandeau, skrøt av kvaliteten hos Notam, spesielt studio 3, multikanalstudioet som han beskrev som et av de vakreste studioene han hadde jobbet i.

Siden jeg også liker reiser og kultur, så jeg mitt opphold på Notam som en mulighet til å utforske Oslo og norsk kultur.

Jeg har likt veldig godt å snakke med Cato, teknikeren på Notam. Han har gitt meg noen praktiske tips som jeg allerede har implementert i arbeidet mitt.

Muligheten til å bruke studio fritt var veldig viktig for produktiviteten min. Dessuten var det å høre norske musikere under Only Connect-festivalen utrolig inspirerende. Jeg har knapt opplevd et slikt nivå.»

Kanadieren forteller om sine prosjekter som ble utviklet på Notam:

«Espaces er et lydspor for et moderne jigverk som også blander elementer av teater og science fiction storytelling. Så mye som 95% av lydmaterialet jeg har brukt, kommer fra Ondes Martenot-opptak som jeg har bearbeidet for å få en abstrakt aura av romskip- og interstellærereiser.

På et tidspunkt i verket bryter lydbildet med rytmisk Quasi teknomusikk. Jeg tenkte å la råstøy opponere det meget raffinerte elektroniske materialet til Ondes Martenot lik det jeg oppnådde i løpet av noen få sessions med «no input»-musikk som jeg produserte på Notam.

Den eneste lydkilden jeg har brukt er feedback som jeg skapte med et miksebord fra Notams studio. I stedet for å bruke mus og datamaskin, skapte jeg materialet ved å utføre mikroskopiske endringer med knottene og faderne, og fikk uventet lyd. Det er inspirerende med denne lekenheten, jeg har en nesten barnslig glede av å skape lyder som anses som aggressive kulturelt sett (oppsettet kan ses på bildet).

«Specter» er et lydspor til en video som er basert på koreografien til fire kvinnelige dansere. Jeg framkalte temaene frykt, makt og kamp gjennom et arsenal av tungt bearbeidede lyder som elektrisk lysbue, waterphone, glitch, synthesizers, stemmeopptak og andre metallobjekter som hinter til det industrielle miljøet hvor bildene ble tatt.

De lange, slitsomme timene jeg brukte til å mikse i tillegg til den systemiske sammenligningen av materialet mitt med superprodusert popmusikk, ga lydsporet en slags hollywoodaktig kvalitet produksjonsmessig.

I tillegg til samtalene med Notams lydtekniker Cato Langnes, er denne prosessen svært representativ for teknikken jeg pleide å bruke når jeg komponerte. Musikken er både hard og dynamisk, og befinner seg mellom ren aggressivitet og pirrende spenning.

«Exude.light» er en miniatyr for Ondes Martenot og elektronikk. Til å begynne med ønsket jeg å utnytte instrumentets innebygde lyriske kvalitet og unngå de mer stereotypiske elektroniske lydene. Til slutt omfavnet jeg fullt ut lydkvaliteten fra postindustriell science fiction-filmer.

Melodien mimrer Vangelis musikk og gjør stykket til en slags neo noir eller cyberpunk fantasi. En slags Blade Runner 1949 med andre ord. Siden jeg ikke er en instrumental komponist, har jeg tatt opp Estelle Lemires spill. Fra det bearbeidede og samlede materialet plukket jeg ut en melodisk linje som hun hadde det spilt på konserten.

Første gang jeg skiftet fram og tilbake mellom elektronisk og instrumental lyd var under «Prim’R», det fjerde stykket som jeg remikset under mitt opphold på Notam. Jeg ble bedt om å komponere et stykke for en danseduett som representerer to barn som spiller ball i en park. I samarbeid med en tubaspiller bestemte jeg meg for å «spille et musikkspill».

Tubaens teknikk kunne etterligne ballens sprett, i tillegg inviterte jeg tubaspilleren til min «sandkasse med elektronisk musikk». Etter en session med tubaspilleren, ble lydene igjen bearbeidet og mikset til et elektronisk track som påvirket en score som ble spilt live under dansen og som sløret linjen mellom overnaturlig og realistisk tuba.

Mitt opphold på Notam har tillatt meg å utvide ideen om spill og grensene mellom elektronisk og klassisk musikk, mellom virkelighet og illusjon. Med en rekke kunstige ekkoer, utforsket jeg oppfatninger om rom og akustikk der lydene kan eksistere og virke realistiske eller utenomjordiske.

Jeg takker SOCAN-stiftelsen for deres finansiering fordi det gjorde mitt opphold på Notam enklere.»